Om å bli rørt

Okei, husker når storesøstra mi skulle konfimere seg, og vi, som den Raustøl slekta vi er – ble rørt av alt. Jeg var lita, for lita, så jeg skjønte ikke greia; hvorfor griner folk når de ikke er triste? Hva er det å være rørt? Jeg vet det nå. Foråsidetsånn. Et eksempel, jeg hviler med å lese en bok for andre gang, en bok jeg elsker mer enn mange: ”Buzz Aldrin – hvor ble det av det i alt mylderet” av Johan Harstad. Litt rart å sitte og fnise når man er alene på kafe, men det er enda mer rart å gråte. Og jeg gråt. Det trilla tårer. Når Mattias vil være usynlig, når Havstein og Færøynene førsøker å få Mattias frem til verden så de kan klemme han, når Pappan kommer på besøk og spør hvor det er blitt av han, om han fins der inne.. Fyttikatta, for en utrolig fin bok. Fine fine Mattias som tror han bare drømmer om å få være i fred, Mattias som egentlig har den sangstemmen, Mattias som vil plante trær på Færøyene, Mattias som bare vil være til nytte og Mattias – som har en helt i verden: verdens beste nr 2: Buzz Aldrin. Så der satt jeg, bak ett glass rødvin, inne i et hjørne, litt sliten, på en helt vanlig hverdag - med tårene trillene. Fordi noen ord etter hverandre på et papir trykka på noen gode og bankende steder inni meg, og fordi jeg tror at alle, om vi virkelig ser etter, har historier som rommer 700 sider. Minst!

Og du – boken kommer som serie på NRK i høst.