Om å være hudløs

Dette bildet er et av de sterkeste og vakreste bildene jeg vet. Det er fra sluttscenen i filmen ”Babel” av Alejandro Gonzalez Inarritu fra 2006. Siden jeg er i overkant opptatt av autentisitet og identitet i tiden vi lever i, berører dette bildet meg sterkt. Vi besøker en storby, Tokyo – med millioner av mennesker som lever livene sine oppå hverandre, men kanskje ikke side om side? Jenta er helt hudløs i møte med denne byen, og ensomheten er overveldende. Hvem er hun i en by som lyser i mørket, men som ikke får henne med seg? Hvem er hun når hun føler seg så hudløs? Jeg kjenner meg igjen. Og jeg lever ikke i en verdensby, og jeg lever også side om side med veldig fine folk – allikevel: av og til så er jeg hudløs. Og av og til blir det så overveldende å tenke at jeg er den jeg er, der jeg er.

I dag er det lørdag, jeg har fine blomster på bordet, og venter hyggelig kaffebesøk. I dag er jeg litt mer påkledd enn jeg var i går. Og jeg er varmere. Jeg føler meg mer på plass inni meg selv og jeg vet at det er mye fordi jeg har gode stemmer i livet mitt. Jeg er glad jenta på balkongen i Tokyo fikk en slik stemme hun også, i Pappans klem...